Hils på Samuel Nicolai

Her er han! Nå er han juridisk vår!
Da dommeren spurte om vi var sikre på avgjørelsen og at vi ikke angret på valget vi hadde tatt, holdt vi nesten på å begynne å le. Hvem reiser halve kloden rundt, til verdens beste gull, for å si nei? Han er vår, for evig og alltid! Ingenting kan stoppe det nå!

Om dagen ellers i dag tror jeg det skal sies så lite som mulig... Men i korte trekk går det ut på at vi kom altfor sent til retten pga sjåføren vår som ikke kunne veien, og sa hele tiden: "We are in the area. We will be there soon" - og svingte inn til siden for å spørre noen etter veien (ca 5-6 ganger). Saken vår skulle begynne kl 0830, kl 0820 var vi fremdeles ikke i nærheten av retten...Stressa? Neida.... Grinete Samuel på fanget, febersyk, uten å ha sovet særlig mye natten før osv... Ikke veldig hyggelig. Sellve møtet med dommeren var meget hyggelig, selv om min oppmerksomhet for det meste var rettet mot å holde Samuel sånn nogenlunde i ro.

Da vi kom hjem dro vi til legen med ham. Resultatet er diverse medisiner, deriblant antibiotika, mot etter sigende: Øreverk, hovne mandler, potte tett nese og skurring på lungene. Joda, han så fin ut etter å ha grått mer eller mindre sammenhengende hel dagen, med kjærlighet-på-pinne og is klint utover hele seg, fra isse til tåspiss. Skulle gjerne hatt bilde av dette, men ingen av oss var åndsnærværende nok til å huske å ta det akkurat da...

Kvelden har gått myyyyyyye greiere og han har vist seg fra sjarmørsiden igjen. Dessuten mater han seg selv med medisin som smaker henholdsvis bringebær og banan. Neseråper kan han derimot styre seg for...

Dessuten meldes det fra sidelinjen her at det er viktig å få med at han har sagt PAPPA i dag. PAPPA! PAPPA! sier han og løper eller strekker seg mot pappan. Det er stort det!

Sa jeg at han er vår?