Andre småbarnsmammaer jeg møter klager over ammetåke, bleieutslett og nattevåk. Viktig det og, men vet de hvor mye "gratis" de har fått med på veien ved å f eks amme?
Mitt hode er fyllt til randen av en eneste tanke; tilknytning, tilknytning, tilknytning...
Det meste av dagens aktiviteter inneholder elementer som skal hjelpe meg og vår nyankomne å knyttes nærmere hverandre og med familien for øvrig. Jeg tror forresten ikke storebror tar noe skade av litt ekstra oppmerksomhet heller! Lillesøster bader i en badebalje hver morgen, jeg tenner de samme duftlysene hver morgen, det lages grøt til frokost og hele dagen etterfølges av repeterende rutiner, kos og sangstunder... Jeg har lest meg til at tilknytning fremmes gjennom berøring ( noe alle adoptivforeldre vet), men også gjennom bevegelse, lukt, språkstimuli - f eks rim & regler, varme og øyekontakt*
Alle våre dager innholder alle disse elementene, og jeg tenkte å dele noen tips og ideer fra tid til annen. Det kan jo være greit med litt avveksling fra "borte - tittei" og "det kommer en liten mus som ville bygge hus..."
Dagens bidrag er derfor to regler jeg fant i en bok fra min egen barndom "Barndomslandet: Du og jeg og vi to" Rim og regler er dessuten en god måte å leke inn språk og lyder, som både vil hjelpe barnet å lære språk her og nå og for framtidens skolegang.
HER ER KUBEN
Her er kuben, bienes hjem
Men hvor har biene gjemt seg hen?
Vent, så kommer de alle frem
så vi kan få se på dem.
.....en!
.......to!
.........tre!
...........fire!
..............fem!
**Kuben er en knyttneve. Den ene fingeren etter den andre rettes ut ettersom biene flyr ut.
KARI LÆRER Å GÅ
Opp og stå,
Lær og gå,
det må alle sånne små!
VASKEVISE
Vaske fjeset, vaske hånden,
ikke glemme øret!
Vaske magen, vaske brystet,
ja, det skal vi gjøre!
Skitne vannet, skitne vannet
renner ned i røret!
Britt G Hallqvist
Min lille frøken elsker rim®ler, og gjerne noen enkle beveglser til også. Da kommer smilet fram ,og etter en liten stund triller latteren også.
5. september 2010
2. september 2010
Hvorfor kan dere ikke bare...?
Ja, hvorfor kan hun ikke bare sove i vogna? Eller hvorfor kan hun ikke bare spise brødskivebiter som andre smårollinger? Eller...
Eksemplene er mange på hva jeg daglig må tegne og forklare for mange utenom familien vår. "Alle andre" er vant til at ungene sover sine søte små dømmer i vogna si, og skjønner ikke hvorfor jeg må haste hjem til bestemte tider fordi min skjønne prinsesse skal sove i senga si.
Det kan da ikke være så vanskelig å forstå at våre adopterte prinser og prinsesser opplever fundamentale omveltninger i livet sitt når de kommer til Norge, og at de ikke nødvendigvis er på likefot med jevnaldrende.
Tenk deg at du ble revet bort fra dine kjente og kjære omgivelser, plassert i en indianerstamme et sted på kloden, og at du i løpet av tre måneder skulle like all maten de spiser, spise og oppføre deg slik resten av stammemedlemmene gjør, snakke noen ord av språket deres, ta alle kulturelle forskjeller på strak arm, synge deres sanger, le av deres vitser... Ikke særlig sannsynlig, vel?
Våre barn har forlatt alt de har kjent: senga si, maten sin, omsorgspersonene sine, klimaet, sangene, rimene og reglene, språket, luktene, lydene...Jeg forventer ikke at våre barn skal fungere nøyaktig slik som andre barn på deres alder gjør, men det gjør andre.
Hoderisting og nærmest himling med øynene er ikke helt uvanlig. Eller det mer diskré "jasså", men et bestemt tonefall - og jeg forstår at de synes jeg er en hønemor eller en underdanig mor som ikke lager rutiner som passer meg. Å, hvor lei jeg er av å høre "hvorfor kan dere ikke bare..."
Eksemplene er mange på hva jeg daglig må tegne og forklare for mange utenom familien vår. "Alle andre" er vant til at ungene sover sine søte små dømmer i vogna si, og skjønner ikke hvorfor jeg må haste hjem til bestemte tider fordi min skjønne prinsesse skal sove i senga si.
Det kan da ikke være så vanskelig å forstå at våre adopterte prinser og prinsesser opplever fundamentale omveltninger i livet sitt når de kommer til Norge, og at de ikke nødvendigvis er på likefot med jevnaldrende.
Tenk deg at du ble revet bort fra dine kjente og kjære omgivelser, plassert i en indianerstamme et sted på kloden, og at du i løpet av tre måneder skulle like all maten de spiser, spise og oppføre deg slik resten av stammemedlemmene gjør, snakke noen ord av språket deres, ta alle kulturelle forskjeller på strak arm, synge deres sanger, le av deres vitser... Ikke særlig sannsynlig, vel?
Våre barn har forlatt alt de har kjent: senga si, maten sin, omsorgspersonene sine, klimaet, sangene, rimene og reglene, språket, luktene, lydene...Jeg forventer ikke at våre barn skal fungere nøyaktig slik som andre barn på deres alder gjør, men det gjør andre.
Hoderisting og nærmest himling med øynene er ikke helt uvanlig. Eller det mer diskré "jasså", men et bestemt tonefall - og jeg forstår at de synes jeg er en hønemor eller en underdanig mor som ikke lager rutiner som passer meg. Å, hvor lei jeg er av å høre "hvorfor kan dere ikke bare..."
Abonner på:
Innlegg (Atom)