Ja, hvorfor kan hun ikke bare sove i vogna? Eller hvorfor kan hun ikke bare spise brødskivebiter som andre smårollinger? Eller...
Eksemplene er mange på hva jeg daglig må tegne og forklare for mange utenom familien vår. "Alle andre" er vant til at ungene sover sine søte små dømmer i vogna si, og skjønner ikke hvorfor jeg må haste hjem til bestemte tider fordi min skjønne prinsesse skal sove i senga si.
Det kan da ikke være så vanskelig å forstå at våre adopterte prinser og prinsesser opplever fundamentale omveltninger i livet sitt når de kommer til Norge, og at de ikke nødvendigvis er på likefot med jevnaldrende.
Tenk deg at du ble revet bort fra dine kjente og kjære omgivelser, plassert i en indianerstamme et sted på kloden, og at du i løpet av tre måneder skulle like all maten de spiser, spise og oppføre deg slik resten av stammemedlemmene gjør, snakke noen ord av språket deres, ta alle kulturelle forskjeller på strak arm, synge deres sanger, le av deres vitser... Ikke særlig sannsynlig, vel?
Våre barn har forlatt alt de har kjent: senga si, maten sin, omsorgspersonene sine, klimaet, sangene, rimene og reglene, språket, luktene, lydene...Jeg forventer ikke at våre barn skal fungere nøyaktig slik som andre barn på deres alder gjør, men det gjør andre.
Hoderisting og nærmest himling med øynene er ikke helt uvanlig. Eller det mer diskré "jasså", men et bestemt tonefall - og jeg forstår at de synes jeg er en hønemor eller en underdanig mor som ikke lager rutiner som passer meg. Å, hvor lei jeg er av å høre "hvorfor kan dere ikke bare..."
7 kommentarer:
Veldig bra innlegg. Jeg er venter en stund til enda, men skal jammen meg sitere deg i et lite skriv som familien og andre nærme rundt meg skal få utdelt når den tid kommer.
hilsen Sirenita :-)
Ja, jag känner igen detta, speciellt med vår äldre dotter, men även med den nyaste familjemedlem.
Här om dagen var vi hos kompisar och jag skulle lägga S i en spjälsäng hos dem, och hon bara skrek och skrek (vilket hon aldrig annars gör när det är läggdags). Efter några minuter kom jag på att hon har ju inte varit i en spjälsäng sedan sin tid på barnhemmet (här hemma sover hon i en resesäng) och hon måste ha gjort någon typ av koppling. Jag tror verkligen att våra adopterade barn är ofta mer medvetna än vi kan förstå/inse om sina bakgrunder.
Den största utmaningen vi haft är att försöka få henne att somna i famnen ibland, för anknytningens skull, och från början var det nästintill omöjligt, men det går bättre för varje gång.
Vilka underbara välsignelser de är, våra SA-barn!
Åh, det er nesten GODT å lese at det er andre som har barn som nekter å sove i vogn! Jeg må også haste hjem titt og ofte, ingenting er som å ha en overtrøtt og skrikende unge på trilletur. Hun kom til oss da hun var 4 måneder, og et halvt år senere er det like klin umulig. De vet hva de vil, disse hjertebarna, og har gjerne i tillegg en vilje av stål!
Takk! Du beskrev hverdagen min akkurat slik den er!
Interesante kommentarer dere gir, medadoptanter!
Jeg synes hele legge seg og sove- problematikken er innviklet når det gjelder våre barn - og det er godt å høre at dere alle opplever lignende.
Men mest av alt er det som jeg beskriver, slitsomt at alle mener at alt er jo så enkelt. De som kommenterer har jo gjerne barn som er enkle og uproblemetiske, eller de har "laget dem sånn"
Amen to your entire post.
So often though people don't think about all the huge, life-altering changes that these small children have to go through, that they need to be shown patience, to be given time.
I came to Norway of my own free will as an adult and still went through a longish period of acclimatizing to aspects of the Norwegian culture. :) So how much more traumatic must it be for a baby or young child to be taken from everything they are familiar with?
Great post! Maybe in time people will begin to understand all this better.:)
Jeg har blitt vant til stempelet "lettere hysterisk mor", og det går helt greit når du blir vant til det :-)
Blås i folks kommentarer og meninger, gjør det som er riktig for dine barn.
Legg inn en kommentar