Julegateåpning

i minus 12 kuldegrader og nordavind....
Kledd for polferd, men julestemningen kom - og til barnas store glede; det gjorde julenissen også!

Hårleksjon nr. 1

At alt hår krever stell er vel ingen hemmelighet, men at afrohår krever annet stell enn vår nordiske hår er ikke alle klar over. Jeg har i flere år spanet på afrikanere på gaten i Oslo, og noen ganger har jeg tatt mot til meg og stoppet noen for å spørre hvordan de har fått til det eller det. Jeg har også noen afrikanske venner jeg forsøker å lære litt av.

Samuel sitt hår har jeg nærmest gitt opp. Han ekstremt hårsår, så han orker nesten ikke at jeg tar på håert hans engang. Selv om også Tangle-Teezer fungerer på hans hår er det ikke noe vits i å stresse så mye med det. Han får rasta ved hjelp av gniing med håndkle i vått hår. Noe mer dikkedarere får han ordne med selv når han blir større.

Cecilia sitt hår SKAL stelles. Jeg har i mange år drømt om fletting, tutter og avanserte jentesveiser - så hun må bare lære seg tålmodighet mens mamma øver. Håret hennes er ganske mykt og lett å stelle med. Hun kan gres (og ser ut til å like det!) - og jeg kan dra og herje med det uten at hun sier så veldig mye. At hun er utålmodig er egentlig det verste. Hun virrer og snurrer på hodet, noe som gjør at sveisen blir litt skakk. For å få henne til å sitte stille lenge nok settes hun i barnestol med rosiner som bestikkelser. Hun får også lov til å leke med hårstrikkene som hun tar ut og inn av en boks. Da er hun fornøyd i ca 20 min, så mor må jobbe raskt...

Til stell av håret hennes bruker jeg Tangle-Teezer og grer gjennom håret hennes først. Deretter lager jeg midtskill ved hjelp av en kam jeg har kjøpt på Bobbys. Deretter sprayer jeg masse med en balsamspray for afrohår og deler håret i seksjoner, omtrent som et rutenett. Cecilia sitt hår kan legges dit det gres. Det gjør det hele enklere. Deretter grer jeg hver seksjon med kam, strammer og danner en "tutt". Så setter jeg strikken i. Strikkene er bittesmå gummistrikk fra Bobbys.

Dersom det er behov for det sprayer jeg i mer balsam underveis. I noen hår må man ha på bivoks for at frisyren skal holde seg, men det er ikke nødvendig i Cecilias hår.

Men enhver må bli kjent med sitt barns hår. Denne måten å stelle hår på ville ha vært umulig med Samuel sitt hår. Det er mye stivere og tørrere. Skulle han ha hatt fletter f eks så måtte han nok hatt vått hår med masse balsamkrem i, som siden villa ha blitt skylt ut.

Tilknytning i hverdagen

Andre småbarnsmammaer jeg møter klager over ammetåke, bleieutslett og nattevåk. Viktig det og, men vet de hvor mye "gratis" de har fått med på veien ved å f eks amme?
Mitt hode er fyllt til randen av en eneste tanke; tilknytning, tilknytning, tilknytning...

Det meste av dagens aktiviteter inneholder elementer som skal hjelpe meg og vår nyankomne å knyttes nærmere hverandre og med familien for øvrig. Jeg tror forresten ikke storebror tar noe skade av litt ekstra oppmerksomhet heller! Lillesøster bader i en badebalje hver morgen, jeg tenner de samme duftlysene hver morgen, det lages grøt til frokost og hele dagen etterfølges av repeterende rutiner, kos og sangstunder... Jeg har lest meg til at tilknytning fremmes gjennom berøring ( noe alle adoptivforeldre vet), men også gjennom bevegelse, lukt, språkstimuli - f eks rim & regler, varme og øyekontakt*

Alle våre dager innholder alle disse elementene, og jeg tenkte å dele noen tips og ideer fra tid til annen. Det kan jo være greit med litt avveksling fra "borte - tittei" og "det kommer en liten mus som ville bygge hus..."

Dagens bidrag er derfor to regler jeg fant i en bok fra min egen barndom "Barndomslandet: Du og jeg og vi to" Rim og regler er dessuten en god måte å leke inn språk og lyder, som både vil hjelpe barnet å lære språk her og nå og for framtidens skolegang.


HER ER KUBEN

Her er kuben, bienes hjem
Men hvor har biene gjemt seg hen?
Vent, så kommer de alle frem
så vi kan få se på dem.
.....en!
.......to!
.........tre!
...........fire!
..............fem!

**Kuben er en knyttneve. Den ene fingeren etter den andre rettes ut ettersom biene flyr ut.

KARI LÆRER Å GÅ

Opp og stå,
Lær og gå,
det må alle sånne små!


VASKEVISE

Vaske fjeset, vaske hånden,
ikke glemme øret!
Vaske magen, vaske brystet,
ja, det skal vi gjøre!
Skitne vannet, skitne vannet
renner ned i røret!
Britt G Hallqvist

Min lille frøken elsker rim&regler, og gjerne noen enkle beveglser til også. Da kommer smilet fram ,og etter en liten stund triller latteren også.

Hvorfor kan dere ikke bare...?

Ja, hvorfor kan hun ikke bare sove i vogna? Eller hvorfor kan hun ikke bare spise brødskivebiter som andre smårollinger? Eller...

Eksemplene er mange på hva jeg daglig må tegne og forklare for mange utenom familien vår. "Alle andre" er vant til at ungene sover sine søte små dømmer i vogna si, og skjønner ikke hvorfor jeg må haste hjem til bestemte tider fordi min skjønne prinsesse skal sove i senga si.

Det kan da ikke være så vanskelig å forstå at våre adopterte prinser og prinsesser opplever fundamentale omveltninger i livet sitt når de kommer til Norge, og at de ikke nødvendigvis er på likefot med jevnaldrende.

Tenk deg at du ble revet bort fra dine kjente og kjære omgivelser, plassert i en indianerstamme et sted på kloden, og at du i løpet av tre måneder skulle like all maten de spiser, spise og oppføre deg slik resten av stammemedlemmene gjør, snakke noen ord av språket deres, ta alle kulturelle forskjeller på strak arm, synge deres sanger, le av deres vitser... Ikke særlig sannsynlig, vel?

Våre barn har forlatt alt de har kjent: senga si, maten sin, omsorgspersonene sine, klimaet, sangene, rimene og reglene, språket, luktene, lydene...Jeg forventer ikke at våre barn skal fungere nøyaktig slik som andre barn på deres alder gjør, men det gjør andre.

Hoderisting og nærmest himling med øynene er ikke helt uvanlig. Eller det mer diskré "jasså", men et bestemt tonefall - og jeg forstår at de synes jeg er en hønemor eller en underdanig mor som ikke lager rutiner som passer meg. Å, hvor lei jeg er av å høre "hvorfor kan dere ikke bare..."

Barneoppdragelse og barneoppdragelse

Da vi nylig var i Sør-Afrika kom jeg over følgende bøker; Adopting the hurt child og Parenting the hurt child. Sistnevnte ble kjøpt inn og er nå lest med stor interesse.

Jeg har tidligere vært en av dem som har kritisert Jesper Juul for å være nokså ensporet i sine råd når han vet at barnet det handler om er adoptert. Løsningen hans har tilsynelatende vært "tilknytningsforstyrrelse" enten det har hatt rot i virkeligheten eller ikke. Imidlertid har lesningen av "Parenting the Hurt Child" fått øynene mine opp for bl a hvorfor mange av de vanlige oppdragelsesmetodene ikke ser ut til å virke, f eks inndragelse av goder.

Vi har oppdaget at ved å inndra goder som dataspilletid eller lørdagsgodteri osv har svært liten effekt. Nå vet jeg jo ikke om forklaringen på dette er slik Keck& Kupecky hevder i sin bok, men teorien er nokså logisk. Et barn som har opplevd flere alvorlige tillitsbrudd fra voksne mennesker, som f eks å bli forlatt av sin biomor, vil være i en slags overlevelsesmodus som er preget av tapsfølelse. Denne tapsfølelsen og isolasjonen vil over tid virke som en falsk trygghet for barnet. Dersom tap av goder som ledd i barneoppdragelse brukes kan dette virke totalt mot sin hensikt, nemlig at barnet føler en form for falsk trygghet i å opleve tap igjen. Det vil sannsynligvis ikke føre til endret adferd.

Keck&Kupecky anbefaler at all adferdskorreksjon involverer samvær med barnet, da samværet er viktig for å forebygge tilknytningsbrudd. De kommer med et eksempel jeg synes er aldeles strålende: Et barn roter rundt med DVD-platene sine, eller DS-spillene eller hva det måtte være, og nekter å rydde/plukke up ( et normalt problem skulle jeg tro). Mor eller far oppmuntrer til opprydning gjentatte ganger, men barnet endrer ikke adferd. Det er like rotete. Tidligere ville jeg da ha sagt at "Nei, nei. Da blir det ikke noe DS-spill i dag/ i morgen..." Men radarparets løsning er å si til barnet: "Jeg skjønner at du har for mange DS-spill å holde styr på, så nå plukker vi dem opp og gir alle utenom ett til noen barn som trenger dem mer enn det du gjør" Deretter spør du om barnet vil være med deg for å gi bort spillene ( til F eks Røde Kors eller noe annet veldedig). Å oppleve et totalt tap og ikke bare et midlertidig tap vil være bedre for adferdskorreksjon, mener Keck&Kupecky - selv om det høres nokså brutalt ut. Dessuten inviterer du til samvær med barnet ved at du ønskr at barnet skal være med.

Selvsagt blir det i et slikt innlegg som mitt noe enkelt gjengitt, framfor å lese teorien i sin helhet. Men disse folka jobber med tilknytningsproblematikk daglig og har sett alle former og alvorlighetsgrader av dette - så jeg har stor tiltro til at rådene deres er gode.

For meg har det i alle fall vært noen sannhetens øyeblikk underveis i lesingen, og jeg anbefaler deg begge bøkene enten du har adoptert eller ønsker å gjøre det.

Videre anbefaler de en oppdragelsesform som er basert på det amerikanske "Parenting with Love and Logic". Bøker er bestilt via amazon, og jeg kommer tilbake til dette siden.

Bafana Bafana!

Det er alltid herlig å kle seg ut, og barna elsker utkledning nesten like mye. Storebror er litt mer dreven og erfaren når det gjelder utkledning. Dette ble jo to herlige bilder, som jeg bare måtte legge ut.

Cecilia er introdusert for livet på sjøen

Endelig var nå tiden inne for å introdusere Cecilia for noe som for oss er utrolig viktig. Nemlig livet på sjøen.

Da vi fikk beskjeden om at vi skulle reise til Sør-Afrika for å hente hjem Cecilia, ble jo selvsagt alle ferieplaner lagt i grus, og vi er dermed nødt til å ta ting slik som det går.

Vi synes at Cecilia fungerer så godt, og har taklet hjemkomst og flytting til nytt hus, på en strålende måte. Det viktigste for oss og for henne, er jo at vi har kvalitetstid sammen, og båten er i aller høyeste grad bidragsyter til kvalitetstid.

Dette var også familiens første båttur for året, siden vi kun rakk sjøsetting før avreise og hjemkomst og flytting krever jo sitt. Men det skulle vise seg at alt skulle gå ganske så bra. Hun sovnet under kjøring, som Samuel også alltid gjør. Så det ser ut til at dette kommer til å gå veldig bra, også i fremtiden. Det er trolig mer slitsomt for oss store enn for de små, for Cecilia er rimelig klåfingret og vannvittig nysgjerrig og har allerede klart å kaste et par leker på sjøen..

Men vår kjære datter er nå introdusert for sjølivet, og vi anser dagen for å være vellykket. Hun har forøvrig overtatt graden: Førstefender. Samuel har nå steget i gradene til lettmatros.

Vi glemte selvsagt å ta med kamera, så bildet viser vår båt med førstestyrmannen i elegant positur langs båten vår på Verdens Ende - Sommeren 09.

TID FOR FLYTTING

Dersom noen kan hjelpe oss med flytting LØRDAG 19 juni fra kl 10:00 og utover. Mange av dere som leser bloggen vår fast har allerede fått invitasjon til å være med, men kanskje det er noen der ute som kan bidra litt og ikke har fått invitasjon?

Vi er litt amputert da en av oss må passe Cecilia den dagen, og rett og slett holde henne unna flyttekaoset.

Dersom du ka delta, med smått eller stort: pakke, vaske, bære,kjøre, sette på plass... så er du velkommen. Du vil få varm lunsj, brus, kaffe og sjokolade - og en stor og behørig takk!

Ta kontakt dersom du kan og vil bidra!

TAKK!

Gjørme er godt

Move that bus! Move that bus!

Da er tiden endelig inne for å invitere dere inn i vårt velsignede univers.

Da vi fikk beskjed om at vi hadde blitt foreldre igjen, hadde vi nettopp kjøpt og overtatt et nytt hus som trengte full overhaling. Ikke en centimeter kunne være uberørt av full fornyelse. Det var et spontant kjøp som vi overhodet ikke hadde planlagt. Huset ble bygget av en gammel dame og hennes avdøde mann i 1959, og lite kosmetisk var gjort på dette huset siden da....

Vi har publisert 4 bilder nederst i saken som viser litt hvordan det så ut tidligere, og det var mørkt, trist, mye oransje og brunt, huller i tapet og tak, rett og slett helt forferdelig.

Men da Verdens Barn ringte og fortalte at vi skulle reise til Sør-Afrika senest etter 10 dager, var det mange følelser og tanker som svirret i våre hoder. Stor glede over å få reise til Sør-Afrika og hente hjem deilige og herlige Cecilia Chantal, og samtidig stor frustrasjon over at vi er nødt til å pusse opp nytt hus, selge vårt gamle hus osv.

Cornelias herlige søster tilbød seg å dra i noen tråder for oss, mens vi var borte. Cornelia og søsteren fikk utført noen turer og hvisket en hel del, mens jeg ikke fikk vite noe som helst. Jeg la igjen et visa-kort med hele byggebudsjettet tilgjengelig til min kjære svigerinne, og vi reiste av gårde til Sør-Afrika.

Det å få være i Sør-Afrika var forøvrig utrolig deilig. Vi slapp absolutt alle tanker angående jobb, oppussing og salg av hus, og kunne bare fokusere på familien vår. Ikke et ord ble sagt av noen underveis, annet enn at de ikke fikk noe hjelp av andre da de inviterte til dugnad. Og det var forøvrig også riktig.

Da vi kom hjem var de fleste blant nærmeste familie og venner tilstede med flagg og ballonger og de hadde stelt istand til fest hjemme hos oss. Etter at deilig lunsj og herlige kaker var spist, måtte vi alle gå over til vårt nye hus, for å se hva de hadde klart å få gjort i løpet av tiden vi var borte.

Utenpå er huset helt likt, og det var uansett også planen. Men da vi åpnet døren så vi at den mørke og triste gangen var malt, nytt gulvbelegg var lagt og den heselige trappen også var slipt ned og malt. Da begynte vi å ane noe av omfanget.

Vi ble bedt om å gå opp i 2. etg og der fikk vi gå inn i de herligste soverommene til Samuel og Cecilia. Cecilia hadde fått et fantastisk prinsesserom, mens Samuel hadde fått et herlig gutterom. De forferdelige gulvteppene var borte, gulvene var pusset og malt. Skader på tak og vegger var reparert og alt var helt fiks ferdig. Det var til og med bygd opp vegger for vårt fremtidige nye bad i 2. etg.

Foreldresoverommet var ikke lenger signalgult, oransje, brunt og grønt, men tapesert med den herligste tapet og var helt utrolig bra. 2. etg var fiks ferdig og er klart for innflytting!

Vi fikk gå ned igjen og det første som slo oss var at alle vegger som skulle rives var revet, og dører som skulle fjernes og tettes igjen var ferdig. Til og med alle dører inne i huset er byttet.

Til vår store overraskelse og glede ble vi presentert for et splitter nytt kjøkken, ferdig montert. Det var ny, fin parkett lagt i alle rom i 1 etg, en vegg til var revet til det som skal bli vårt bibliotek, det var åpnet mellom kjøkken og stue for å gi plass til en herlig kjøkkenøy osv osv. Det var nytt, friskt, helt nydelig. Hele huset var ferdig pusset opp!!!!

Move that bus!

Sjokkert og gråtende kunne vi gå rundt og nyte synet av alle rom og hele huset som nå var blitt et nydelig hjem, helt i vår stil. Og ikke minst, vi har fått drømmekjøkkenet akkurat slik som vi ønsket det. Det eneste som gjenstår er litt listing, montering av benkeplate som kommer snart og sette inn de hvitevarene vi har ønsket oss.

Cornelias mor og søster og en god venninne som bor et steinkast unna har arbeidet 3 uker fra tidlig morgen til sen kveld og har stått for hovedarbeidet med god hjelp fra familiemedlemmer og andre venner i nærheten.

Det kan ikke beskrives med ord det vi følte da, ei heller det vi føler nå. Her har et knippe mennesker ofret så utrolig mye for å velsigne oss, så vi kan flytte rett inn i nytt hus. Huset er nærmest smurt inn av kjærlighet og omsorg fra våre venner og familie som har gjort ufattelig jobb.

Vi innser at det er umulig å få takket nok for det som er gjort for oss og vet at vi er priviligerte over å ha en slik familie og slike venner som har gitt så utrolig mye av sin tid for å få dette til. Vi er så utrolig glad i dere alle.

Nå gjør vi oss klar for å flytte inn i vårt nye herlige hjem.













Kjøkkenet har litt montering igjen som dere ser - blant annet benkeplate på kjøkkenøy i samme farge som skapene bak. Samt at vi skal kjøpe inn og få montert en herlig og diger platetopp på øy, et par stekeovner i det store hullet som vist på bildet osv osv. Dette blir jo bare helt herlig



En kul greie med barnerommene er det buede taket

Endelig hjemme i egen stue

Å reise hjem fra Sør-Afrika er unektelig temmelig slitsomt. Iallefall for den voksne halvdelen av familien. Familiens yngste behøver vel strengt tatt ikke å klage, da hun hadde egen seng hele veien til Frankfurt. Den nest yngste utviklet en interessant sovestilling i løpet av flyreisen; beina på gulvet og overkroppen liggende i setet. Men vi skal ikke klage, for han sov jo!

Den nest eldste sov ca en time og begynte å frykte at hun måtte døgne helt fullstendig. Det ble mange turer bakover i flyet for å strekke på bein og armer. Eldstemann påstår at han ikke sov mer enn en time han heller, men det er fruen ikke helt sikker på da hun overhørte snorking underveis.

På flyplassen i Johannesburg gikk alt ganske greit. Vi klarte å lage lang kø to ganger. Først ved boardingkort-kontrollen, der de mente at det var tull med boardingkortene våre (noe det ikke var), deretter i passkontrollen. Vi måtte fram med rettskjennelsen på at Cecilia er vår på juridisk måte, men det var ingen dramatikk i det. Men køen av andre reisende ble etterhvert ganske lang bak oss, for det tok jo sin tid.

Lykkelig nok hadde vi ikke overvekt, hårfint beregnet selvfølgelig, 67 kg av 70 tillatte. Barnevogna var heldigvis utenom, og den bagen var full av suvenirer og MME i tillegg...

Den siste tiden i SA begynte vi å frykte for hvordan det skulle bli å fly med Cecilia. Hun liker ikke noe særlig å kjøre bil, og vi så for oss tilsvarende skriking hjemover. For å illustrere hvor flott go'jenta oppførte seg serverer vi følgende lille anekdote fra flyreisen. Ca 25 min før landing kommer det en flyvertinne for å pakke bort senga (babycot, Bassinet). Det innebærer at vi må løfte Cecilia opp = vekke henne. Flaska var gjort klar og både mor og far var forberedt på illskrik fram til landing. Men hva gjorde hun? Hun satte seg på fanget mitt, klappet og sang! Slå den!

Fortsatt kan jeg ikke få sagt mange nok ganger hvor mye jeg hater Frankfurt lufthavn. Den er kaotisk, ulogisk og den krever uendelig mye gåing. Denne gangen hadde vi heldigvis boardingpass for hele strekningen, så vi slapp å stå i transfercheckin-kø igjen. Men det er ikke bare bare å stå i passkø med en ursliten fireåring, og en syngende, men sliten ettåring. Passkøen var eviglang, og vi "måtte" stå i akkurat den køen, for den var for de som skulle til gate A1-A45 (vår). Kunne ikke noen ha fortalt oss at vi kunne ha gått i den andre passkøen for de andre gatene (A46-A65)? Etter passkontrollen kom man nemlig inn i samme avgangshall, til tross for separeringen...
Deretter oppdaget vi at Sven-Erik hadde mistet kredittkortene sine inne på flyet, så det var mor som måtte betale for en elendig, tysk frokost som smakte dårlig og var altfor dyr. Dessuten ble vi ille berørt av hvor ekstremt dårlig servicen var. Man blir nemlig bortskjemt av servicen i SA. Det er noe å savne... Deretter måtte vi igjen løpe gjennom uendelige korridorer for å rekke flyet som alt hadde begynt boardingen. Ikke mye man rekker på 2t og 20 min i Frankfurt!

Da flyet endelig tok bakken på Gardermoen dukket smilet fram hos storebror. Han har lengtet så veldig, og han var så glad for at han endelig skulle se fetterne og kusinene sine igjen. Far og sønn hadde på BafanaBafana t-skjorter og Sør-Afrika-parykker, og lillejenta hadde nydelig kjole på - og mor fikk såvidt frisket opp maskaraen før det bar ut til velkomstkomiteen. Jubelen sto i taket da far løftet Gullet høyt over hodet, de rosa ballongene ruvet sammen med henne og kjærlige hilsner lød fra alle kanter.

Stor var dessuten gleden da Maria og Madeleine hadde stelt i stand til velkomstfest i stua vår. Kjøpt inn pålegg, bakt kaker - til og med en marsipankake var blitt bakt. PÅ vegger og gulv fløt det med rosa ballonger i alle farger og størrelser. De hadde til og med vært på Peppes for å fylle en del av ballongene med helium. Det var nydelig pyntet, og vi er så uendelig glade for å ha en slik familie og slike venner.

Både storebror og lillesøster fikk gaver, mor var litt fraværende og sliten og nøt å bli oppvartet og far konverserte gjestene. Vi er glade og takknemlige for å ha kommet hjem, og er i grunnen glade for at det ikke var noen askesky som hindret hjemreisen vår på noen måte.

For øvrig ventet en gedigen stor overraskelse på oss da vi kom hjem, men den fortjener et eget innlegg - og det skal den få, med behørig omtale og bilder. Hang in there!

Siste hele dag i Sør-Afrika

I dag har vi vært på den norske ambassaden her i Pretoria og fått pass til lille Cecilia. Så da er alt det formelle i orden, og vi kan nå snu snuta hjemover.

Det har vært 3 spennende uker her i Sør-Afrika hvor vi har opplevd mye og sett mye og sett mange dyr. Det siste har vært til stor glede for begge barna. For den som har god tid, har vi mange hundre bilder som kan ses på. Takk til foto-venn for lån av telelinse på turen.

Vi er forøvrig luta lei grillmat, siden vi har grillet stort sett hver eneste kveld. Det har vært koselig, veldig sosialt og ikke minst veldig godt. Av eksotisk mat har Struts utpekt seg som taperen. Struts er litt seigt og har en søtelig og litt merkelig smak som norske ganer ikke er vant til. Det går an å spise struts, men er absolutt ikke vår favoritt.

Ellers må vel Antilope være noe av det bedre man kan få her i Afrika. Nydelig smak og konsistens. Krokodille er som kylling og kudu er litt som elg, himmelsk hvis det tilberedes på rett måte.

Cecilia har en fantastisk humor, et godt glimt i øyet, og har vist seg å være utrolig sta. Dette er jo kjempebra, og vi må jo bare lære henne å bruke staheten på en god måte. Ellers elsker hun å synge både dag og natt.... Har en tendens med å "våkne" midt på natten, synge for full hals en time eller to for så å sovere videre. Så her skrikes det ikke, men det (lov)synges om natten. Hun har forøvrig også fantastisk rytme i kroppen, som sin storebror. Hun klarer å klappe med på ganske så avanserte rytmer og dette gleder fars hjerte stort.

Vi er veldig takknemmelige over å ha fått to så utrolig herlige barn.

Språk - Hun lærer fort og kan vel allerede si rundt 15 ord. vi kommer på i farten: Mamma, pappa, "Amuel", ja og nei. Mest NEI forøvrig. Ellers sier hun nese og øre, mjau, bæ og mø, tittei, borte og hei.

Angående språk - Samuel har måttet forholde seg til hele 7 språk her nede: norsk, svensk, dansk, engelsk, nederlandsk, tysk og Afrikaans. Han har blitt god på å forstå svensk og dansk og en god del engelsk - Flinke gutten!

Han har forøvrig tellet ned til avreise, og er nå i gang med siste nattesøvn før turen går hjemover.

Det er deilig å være her, og vi har hatt det fint. Men det blir nå deilig å komme hjem til egne hus!, egen seng og ikke minst oppvarmet bad. Varmekabler er digg!! Vi gleder oss også til å komme igang med vanlige rutiner og er takknemlige over at vi har totalt 10 uker sammen som familie uten noen forpliktelser. (Unntatt oppussing av nytt hus da).

Alt er nå pakket ferdig og reisen starter fredag 4.6 kl 14:30 og vi ankommer med Lufthansa fly fra Frankfurt på Gardermoen lørdag kl 09:35. Vi har et langt og slitsomt døgn foran oss, men vi håper at det er mange som møter oss på flyplassen. Vi kan love dere at dette er en fin og spesiell opplevelse både for oss og for de som tar oss i mot.

Rundt 200 personer har fulgt denne bloggen til daglig i løpet av turen, og vi takker for følget så langt. Vi kommer med mer oppdateringer etter ankomst i Norge

Sowetos hjerte

Tidlig i dagmorges satte vi oss inn i bilen til Martie. Endelig skulle vi også få oppleve Soweto, og ikke minst barnehjemmet til Cecilia som ligger i hjertet av Soweto.

"Alle" har vel hørt om Soweto, og ikke minst har "alle" en mening om hvordan det er der. Soweto er opprinnelig en township som ble opprettet for å huse gruvearbeidere som jobbet i de omkringliggende gullgruvene. Staten Sør-Afrika finansierte byggingen av flere enkle boligkomplekser, og det ene førte til det andre. Bosettingen eksploderte, apartheid ble etterhvert et faktum og Soweto fungerte som en ghetto for de svarte. Ingen slapp ut, ingen slapp inn. I allefall sånn omtrentlig. På 80-tallet forsøkte Johannesburg Vineyard seg på en slags cross-cultural kirkeplanting, der hensikten var å motvirke deler av segregeringen ved at hvite reiste inn i Soweto for å delta i gudstjeneste, samt vise solidaritet. Det ble senere kjent som Joweto Vineyard, men så vidt jeg vet finnes det ikke i dag.

Det var en overraskelse å kjøre inn i Soweto. Bildet jeg har laget meg i hodet er rønne på rønne av disse bølgeblikkskurene, masser av fattige mennesker, og ikke minst åpenlys vold. Stor var overraskelsen da Martie kunne fortelle at i Soweto bor det omlag fem millioner mennesker, hvorav 25 personer er millionærer - en ganske stor del tatt i betraktning forutsetningene for denne township'en, nå egen by. Det finnes hvite som bor her, men da helst i type blandingsekteskap. Det er få/ingen hvite som flytter hit sånn helt av seg selv.

Da vi kjørte inn i Soweto ble jeg overrasket over velstand, utvikling, organiserte lekeplasser, parker, mange skoler osv. Selvsagt finnes bølgeblikkskurene også, men Soweto er så mye, mye mer enn det. Det er også et sted for muligheter, og mange har gjennom årene arbeidet seg opp fra ingenting. Martie gjør disse turene regelmessig, kanskje en gang pr måned, og hun ser utviklingen over tid. Hun kunne fortelle at de fattigste slumområdene ikke vokser, at mange av de menneskene hun har sett starte opp enkel bilvasking på gata, nå har sin egen Drive-in Bilvask f eks. Det var også en overraskelse at vi kunne gå med kameraet åpenlyst på gata. Det var slett ikke noe problem å "flashe" kameraet, noe det er nesten alle andre steder.

Det var en fornøyelse å kjenne på gjestfriheten og møte alle de vennlige ansiktene etter å ha gått rundt i det iskalde Pretoria i nesten tre uker. Soweto var virkelig en varm overrakselse, og det er i allefall sikkert at man ikke skal ta alt media serverer for god fisk. Det betyr jo ikke at ikke mye av det vi leser eller blir presentert for som angår Soweto er galt, men at det hele har mange flere fasetter enn det som er synlig kun gjennom massemedia.


Like ved innkjøringen til Soweto ligger Soccer City Stadium, stedet for åpningskamp og finale i Fotball-VM. Den rommer nesten 100 000 mennesker. Som dere ser: Been There, Done That!

Fotballfeber

Nå er det vel bare 10 dager igjen til fotball-VM starter opp, og hele landet står nærmest på hodet. Alle er kledd i de offisielle Bafana Bafana t-skjortene, som er navnet på Sør-Afrikas fotballag. Hele byen og forsteder prydes av bannere og flagg og skulle du kjøre deg bort er det bare å finne et stort gult skilt med bilde av en fotballbane, og følge slike skilt til man kjenner seg igjen. Det er nemlig en stadion rett ved Alleyn.

Rett ved stadionen og akredditeringsområdet er det en rekke figurer av fotballspillere som er laget av perler. Vi har latt oss imponere av dette arbeidet og har tatt en rekke bilder. Bare se her.

Alleyn Mansions

Vi er veldig fornøyd med å bo her, og kan i aller høyeste grad anbefale dette stedet til etterkommere.
Beliggenheten er strålende. 5 min å gå til både Eastwood Village (butikker og restauranter) og Abbbas kontorer.
Det tar ca 15 minutter å gå til Hatfield hvor det er større kjøpesenter og mange spisesteder.

Siden at Alleyn ligger i et hjørne mellom Eastwood Street og Arcadia Street og er i nærhet av en Rugbystadion er det noe støy fra trafikk, og høy partystemning i helgene.

I følge Martie er Alleyn kanskje det mest populære stedet for adoptanter, og til enhver tid kan man regne med andre familier. I vår tid har vi hatt fra 6 til 4 familier totalt på huset. Alleyn består av 6 leiligheter.

Et tips: Be om å få leilighet i første etasje hvis du ønsker å være litt sosial. Det finnes ikke aircondition i 1. etg. Leilighet 2 i første etg har størst stue, mens leilighet 3 er kanskje best med tanke på privatliv i 1. etg. (her bor vi)

Leilighetene har ulik utforming, men har jevnt over god standard, og de er fullt utstyrt. Ta med ostehøvel :)