Endelig hjemme i egen stue

Å reise hjem fra Sør-Afrika er unektelig temmelig slitsomt. Iallefall for den voksne halvdelen av familien. Familiens yngste behøver vel strengt tatt ikke å klage, da hun hadde egen seng hele veien til Frankfurt. Den nest yngste utviklet en interessant sovestilling i løpet av flyreisen; beina på gulvet og overkroppen liggende i setet. Men vi skal ikke klage, for han sov jo!

Den nest eldste sov ca en time og begynte å frykte at hun måtte døgne helt fullstendig. Det ble mange turer bakover i flyet for å strekke på bein og armer. Eldstemann påstår at han ikke sov mer enn en time han heller, men det er fruen ikke helt sikker på da hun overhørte snorking underveis.

På flyplassen i Johannesburg gikk alt ganske greit. Vi klarte å lage lang kø to ganger. Først ved boardingkort-kontrollen, der de mente at det var tull med boardingkortene våre (noe det ikke var), deretter i passkontrollen. Vi måtte fram med rettskjennelsen på at Cecilia er vår på juridisk måte, men det var ingen dramatikk i det. Men køen av andre reisende ble etterhvert ganske lang bak oss, for det tok jo sin tid.

Lykkelig nok hadde vi ikke overvekt, hårfint beregnet selvfølgelig, 67 kg av 70 tillatte. Barnevogna var heldigvis utenom, og den bagen var full av suvenirer og MME i tillegg...

Den siste tiden i SA begynte vi å frykte for hvordan det skulle bli å fly med Cecilia. Hun liker ikke noe særlig å kjøre bil, og vi så for oss tilsvarende skriking hjemover. For å illustrere hvor flott go'jenta oppførte seg serverer vi følgende lille anekdote fra flyreisen. Ca 25 min før landing kommer det en flyvertinne for å pakke bort senga (babycot, Bassinet). Det innebærer at vi må løfte Cecilia opp = vekke henne. Flaska var gjort klar og både mor og far var forberedt på illskrik fram til landing. Men hva gjorde hun? Hun satte seg på fanget mitt, klappet og sang! Slå den!

Fortsatt kan jeg ikke få sagt mange nok ganger hvor mye jeg hater Frankfurt lufthavn. Den er kaotisk, ulogisk og den krever uendelig mye gåing. Denne gangen hadde vi heldigvis boardingpass for hele strekningen, så vi slapp å stå i transfercheckin-kø igjen. Men det er ikke bare bare å stå i passkø med en ursliten fireåring, og en syngende, men sliten ettåring. Passkøen var eviglang, og vi "måtte" stå i akkurat den køen, for den var for de som skulle til gate A1-A45 (vår). Kunne ikke noen ha fortalt oss at vi kunne ha gått i den andre passkøen for de andre gatene (A46-A65)? Etter passkontrollen kom man nemlig inn i samme avgangshall, til tross for separeringen...
Deretter oppdaget vi at Sven-Erik hadde mistet kredittkortene sine inne på flyet, så det var mor som måtte betale for en elendig, tysk frokost som smakte dårlig og var altfor dyr. Dessuten ble vi ille berørt av hvor ekstremt dårlig servicen var. Man blir nemlig bortskjemt av servicen i SA. Det er noe å savne... Deretter måtte vi igjen løpe gjennom uendelige korridorer for å rekke flyet som alt hadde begynt boardingen. Ikke mye man rekker på 2t og 20 min i Frankfurt!

Da flyet endelig tok bakken på Gardermoen dukket smilet fram hos storebror. Han har lengtet så veldig, og han var så glad for at han endelig skulle se fetterne og kusinene sine igjen. Far og sønn hadde på BafanaBafana t-skjorter og Sør-Afrika-parykker, og lillejenta hadde nydelig kjole på - og mor fikk såvidt frisket opp maskaraen før det bar ut til velkomstkomiteen. Jubelen sto i taket da far løftet Gullet høyt over hodet, de rosa ballongene ruvet sammen med henne og kjærlige hilsner lød fra alle kanter.

Stor var dessuten gleden da Maria og Madeleine hadde stelt i stand til velkomstfest i stua vår. Kjøpt inn pålegg, bakt kaker - til og med en marsipankake var blitt bakt. PÅ vegger og gulv fløt det med rosa ballonger i alle farger og størrelser. De hadde til og med vært på Peppes for å fylle en del av ballongene med helium. Det var nydelig pyntet, og vi er så uendelig glade for å ha en slik familie og slike venner.

Både storebror og lillesøster fikk gaver, mor var litt fraværende og sliten og nøt å bli oppvartet og far konverserte gjestene. Vi er glade og takknemlige for å ha kommet hjem, og er i grunnen glade for at det ikke var noen askesky som hindret hjemreisen vår på noen måte.

For øvrig ventet en gedigen stor overraskelse på oss da vi kom hjem, men den fortjener et eget innlegg - og det skal den få, med behørig omtale og bilder. Hang in there!