Big heads. Small hearts.

For en tid tilbake var jeg i Toronto og besøkte en menighet der. En av talerne var Heidi Baker som driver Iris ministries i Mosambik. Jeg hadde aldri hørt om henne tidligere og fikk henne introdusert av bekjente som "taleren som hadde stått i 45 minutter og kun sagt: "big heads, small hearts". Alle i salen hadde gått, unntatt en kar som var ateist. Han hadde sittet naglet til stolen og endt med velge å følge Jesus. Jeg må bare si det. Tankene virret fort gjennom hodet mitt - hva slags kjerring er dette? Jeg vet ikke om jeg hadde hatt guts eller for den saks skyld, interesse, for å stå å si big heads, small hearts så lenge og kun det for å illustrere et poeng - men etter å ha møtt dama og hørt henne tale, må jeg bare si - jeg skjønner hvor hun ville med budskapet. Hun og mannen Roland driver et mega stort arbeid blant den fattige befokningen i Mosambik. De deler ut mat, tøy, har omsorg for de foreldreløse - og ikke minst: tar i mot barn som ellers ikke ville hatt noen sjanser i livet. Og poenget hennes er tydelig: vi i den vestlige verden har altfor stor selvgodhet og alt for små hjerter til å rekke ut den nødvendige hjelpen for å bekjempe fattigdom og nød i verden.

Hva har så dette med adopsjon å gjøre?

Under en av talene sine viste hun en filmsnutt fra arbeidet hun driver. Filmen viser det vi har sett så mange ganger før - fattig dom, nød - barn som får omsorg og mat - så smiler de. Med ett tok filmen en vending. Heidi sitter foran døra inn til hovedhuset. Mot henne kommer en gammel kvinne. Kvinnen har et spebarn i armene. Barnet er tullet inn i noe tøy. Den gamle kvinnen er preget av stundens alvor. Heidi lytter til kvinnens historie. Kvinnen er barnets bestemor. Moren til barnet er død og har etterlatt seg flere barn, hvorav dette er det yngste. Bestemoren ønsker at Heidi skal ta seg av barnet. Hvis ikke kommer barnet til å dø. Bestemoren er gammel og fattig. Faren vet de ikke hvem er. Barnet blir overrakt i Heidi. Heidi lar tårene strømmefritt. Nøden er til å ta og føle på. Bestemor skjelver. Andre barn fra barnehjemmet stimler rundt dem. Heidi knuger det lille barnet inn til seg, mens tårene strømmer fritt. Heidi forteller til salen: This is what we do: We love them. We love them. We love them. Thats what they need: being loved. Feeling loved. (om barna).

Dette har alt med adopsjon å gjøre. En kvinne gir sitt barn til en annen kvinne fordi hun selv ikke kan ta seg av barnet. Hva er det som gjør at man kan gi fra seg det mest dyrebare man har? Hvor vanskelig må ikke det være! Filmen gjorde det konkret for meg. Det lille barnet Heidi fikk omsorgen for, kunne ha vært det barnet vi får omsorgen for. En mors dypeste nød blir vår største lykke. Kontrastene er store. Og midt ialt det er barnet. Som er elsket av magemor og oss.

Adoptivbarnet - en legende

Der var engang to kvinner,-
under ulike kår på vår jord.
Om den ene har du ingen minner,
den andre kaller du MOR.

To skjebner som dannet rammen,
om mennesket som er DEG.
En stjerne - en sol - som sammen
lyser over din vei.

De to er din fellesnevner:
En kjenner ditt fødehjem.
Hun ga deg gener og evner,-
den andre fremelsker dem.

Den ene tok fødselsstrevet,
den andre overtok,
og lærer deg kunsten å leve,
bli ærlig, sterk og klok

Den ene fant ingen hvile,-
den andre roer din frykt.
Den ene fikk første skriket,
den andre favner deg trygt.

Den ene var fanget i garnet,-
uten mulighet for sin jente.
Den andre ønsket seg barnet,
som svar på lengsler og vente.

Og engang du spør forsiktig:
Hvem er jeg? Hennes - eller din?
Miljø - eller arv - hva er viktig
for personligheten min?

Når minnebok jeg skal skrive,
ett for sikkert jeg vet:
Du er satt inn i menneskelivet
under to slags kjærlighet!

Du har en arv å bære,
men er intet blandingsprodukt.
Du er DEG SELV, du min kjære,
livstreets deiligste frukt!