2011 er snart omme. Vi har rukket å være travel småbarnsfamilie i snart ett år. Når noen spør om det blir fler er svaret at "nei, vi er fornøyd, vi er en familie i balanse med 2 store, 2 små, 2 jenter, 2 gutter, 2 hvite, 2 brune..."
Adopsjonsprosessen har vært krevende. Tilsammen fra start til mål har det krevd mer en ti år med prøving og venting og mer venting. Det har hatt sin pris, men nå oppdager vi litt etter litt at livet ikke lenger er på vent. Vi lever, med hele oss, og vi prøver å stoppe opp å nyte øyeblikkene. Det er jo dette vi har ventet på! Det er nattevåk, hverdagsstress, lekselesing, menyplanlegging og organisering for å få dagene til å gå opp, men vi er mistenkelig like en vanlig familie.
Vi lar oss irritere og bli frustrerte over natt etter natt med lite søvn, eller barn som skriker seg gjennom middagen, eller klær som ligger strødd i gangen. Og helt ærlig, hvor fantastisk er det at barnet ditt ligger i senga og sparker deg i ryggen kl 0330 om natten?
Men allikevel, våre to mirakler er de beste i verden. Den myke hånda som smyger seg inn i min og klemmer til. Et gledesstrålende smil. Et fort "mamman min, den beste i verden" - med lua på snei og på full fart ut døra.
Dette er familien. Det er dette vi drømte om og ville. Det er dette vi må nyte!
