Da vi nylig var i Sør-Afrika kom jeg over følgende bøker; Adopting the hurt child og Parenting the hurt child. Sistnevnte ble kjøpt inn og er nå lest med stor interesse.
Jeg har tidligere vært en av dem som har kritisert Jesper Juul for å være nokså ensporet i sine råd når han vet at barnet det handler om er adoptert. Løsningen hans har tilsynelatende vært "tilknytningsforstyrrelse" enten det har hatt rot i virkeligheten eller ikke. Imidlertid har lesningen av "Parenting the Hurt Child" fått øynene mine opp for bl a hvorfor mange av de vanlige oppdragelsesmetodene ikke ser ut til å virke, f eks inndragelse av goder.
Vi har oppdaget at ved å inndra goder som dataspilletid eller lørdagsgodteri osv har svært liten effekt. Nå vet jeg jo ikke om forklaringen på dette er slik Keck& Kupecky hevder i sin bok, men teorien er nokså logisk. Et barn som har opplevd flere alvorlige tillitsbrudd fra voksne mennesker, som f eks å bli forlatt av sin biomor, vil være i en slags overlevelsesmodus som er preget av tapsfølelse. Denne tapsfølelsen og isolasjonen vil over tid virke som en falsk trygghet for barnet. Dersom tap av goder som ledd i barneoppdragelse brukes kan dette virke totalt mot sin hensikt, nemlig at barnet føler en form for falsk trygghet i å opleve tap igjen. Det vil sannsynligvis ikke føre til endret adferd.
Keck&Kupecky anbefaler at all adferdskorreksjon involverer samvær med barnet, da samværet er viktig for å forebygge tilknytningsbrudd. De kommer med et eksempel jeg synes er aldeles strålende: Et barn roter rundt med DVD-platene sine, eller DS-spillene eller hva det måtte være, og nekter å rydde/plukke up ( et normalt problem skulle jeg tro). Mor eller far oppmuntrer til opprydning gjentatte ganger, men barnet endrer ikke adferd. Det er like rotete. Tidligere ville jeg da ha sagt at "Nei, nei. Da blir det ikke noe DS-spill i dag/ i morgen..." Men radarparets løsning er å si til barnet: "Jeg skjønner at du har for mange DS-spill å holde styr på, så nå plukker vi dem opp og gir alle utenom ett til noen barn som trenger dem mer enn det du gjør" Deretter spør du om barnet vil være med deg for å gi bort spillene ( til F eks Røde Kors eller noe annet veldedig). Å oppleve et totalt tap og ikke bare et midlertidig tap vil være bedre for adferdskorreksjon, mener Keck&Kupecky - selv om det høres nokså brutalt ut. Dessuten inviterer du til samvær med barnet ved at du ønskr at barnet skal være med.
Selvsagt blir det i et slikt innlegg som mitt noe enkelt gjengitt, framfor å lese teorien i sin helhet. Men disse folka jobber med tilknytningsproblematikk daglig og har sett alle former og alvorlighetsgrader av dette - så jeg har stor tiltro til at rådene deres er gode.
For meg har det i alle fall vært noen sannhetens øyeblikk underveis i lesingen, og jeg anbefaler deg begge bøkene enten du har adoptert eller ønsker å gjøre det.
Videre anbefaler de en oppdragelsesform som er basert på det amerikanske "Parenting with Love and Logic". Bøker er bestilt via amazon, og jeg kommer tilbake til dette siden.
