2011 er snart omme. Vi har rukket å være travel småbarnsfamilie i snart ett år. Når noen spør om det blir fler er svaret at "nei, vi er fornøyd, vi er en familie i balanse med 2 store, 2 små, 2 jenter, 2 gutter, 2 hvite, 2 brune..."
Adopsjonsprosessen har vært krevende. Tilsammen fra start til mål har det krevd mer en ti år med prøving og venting og mer venting. Det har hatt sin pris, men nå oppdager vi litt etter litt at livet ikke lenger er på vent. Vi lever, med hele oss, og vi prøver å stoppe opp å nyte øyeblikkene. Det er jo dette vi har ventet på! Det er nattevåk, hverdagsstress, lekselesing, menyplanlegging og organisering for å få dagene til å gå opp, men vi er mistenkelig like en vanlig familie.
Vi lar oss irritere og bli frustrerte over natt etter natt med lite søvn, eller barn som skriker seg gjennom middagen, eller klær som ligger strødd i gangen. Og helt ærlig, hvor fantastisk er det at barnet ditt ligger i senga og sparker deg i ryggen kl 0330 om natten?
Men allikevel, våre to mirakler er de beste i verden. Den myke hånda som smyger seg inn i min og klemmer til. Et gledesstrålende smil. Et fort "mamman min, den beste i verden" - med lua på snei og på full fart ut døra.
Dette er familien. Det er dette vi drømte om og ville. Det er dette vi må nyte!
10. november 2011
21. februar 2011
28. november 2010
Julegateåpning
i minus 12 kuldegrader og nordavind....
Kledd for polferd, men julestemningen kom - og til barnas store glede; det gjorde julenissen også!
Kledd for polferd, men julestemningen kom - og til barnas store glede; det gjorde julenissen også!
15. oktober 2010
Hårleksjon nr. 1
At alt hår krever stell er vel ingen hemmelighet, men at afrohår krever annet stell enn vår nordiske hår er ikke alle klar over. Jeg har i flere år spanet på afrikanere på gaten i Oslo, og noen ganger har jeg tatt mot til meg og stoppet noen for å spørre hvordan de har fått til det eller det. Jeg har også noen afrikanske venner jeg forsøker å lære litt av.
Samuel sitt hår har jeg nærmest gitt opp. Han ekstremt hårsår, så han orker nesten ikke at jeg tar på håert hans engang. Selv om også Tangle-Teezer fungerer på hans hår er det ikke noe vits i å stresse så mye med det. Han får rasta ved hjelp av gniing med håndkle i vått hår. Noe mer dikkedarere får han ordne med selv når han blir større.
Cecilia sitt hår SKAL stelles. Jeg har i mange år drømt om fletting, tutter og avanserte jentesveiser - så hun må bare lære seg tålmodighet mens mamma øver. Håret hennes er ganske mykt og lett å stelle med. Hun kan gres (og ser ut til å like det!) - og jeg kan dra og herje med det uten at hun sier så veldig mye. At hun er utålmodig er egentlig det verste. Hun virrer og snurrer på hodet, noe som gjør at sveisen blir litt skakk. For å få henne til å sitte stille lenge nok settes hun i barnestol med rosiner som bestikkelser. Hun får også lov til å leke med hårstrikkene som hun tar ut og inn av en boks. Da er hun fornøyd i ca 20 min, så mor må jobbe raskt...
Til stell av håret hennes bruker jeg Tangle-Teezer og grer gjennom håret hennes først. Deretter lager jeg midtskill ved hjelp av en kam jeg har kjøpt på Bobbys. Deretter sprayer jeg masse med en balsamspray for afrohår og deler håret i seksjoner, omtrent som et rutenett. Cecilia sitt hår kan legges dit det gres. Det gjør det hele enklere. Deretter grer jeg hver seksjon med kam, strammer og danner en "tutt". Så setter jeg strikken i. Strikkene er bittesmå gummistrikk fra Bobbys.
Dersom det er behov for det sprayer jeg i mer balsam underveis. I noen hår må man ha på bivoks for at frisyren skal holde seg, men det er ikke nødvendig i Cecilias hår.
Men enhver må bli kjent med sitt barns hår. Denne måten å stelle hår på ville ha vært umulig med Samuel sitt hår. Det er mye stivere og tørrere. Skulle han ha hatt fletter f eks så måtte han nok hatt vått hår med masse balsamkrem i, som siden villa ha blitt skylt ut.
5. september 2010
Tilknytning i hverdagen
Andre småbarnsmammaer jeg møter klager over ammetåke, bleieutslett og nattevåk. Viktig det og, men vet de hvor mye "gratis" de har fått med på veien ved å f eks amme?
Mitt hode er fyllt til randen av en eneste tanke; tilknytning, tilknytning, tilknytning...
Det meste av dagens aktiviteter inneholder elementer som skal hjelpe meg og vår nyankomne å knyttes nærmere hverandre og med familien for øvrig. Jeg tror forresten ikke storebror tar noe skade av litt ekstra oppmerksomhet heller! Lillesøster bader i en badebalje hver morgen, jeg tenner de samme duftlysene hver morgen, det lages grøt til frokost og hele dagen etterfølges av repeterende rutiner, kos og sangstunder... Jeg har lest meg til at tilknytning fremmes gjennom berøring ( noe alle adoptivforeldre vet), men også gjennom bevegelse, lukt, språkstimuli - f eks rim & regler, varme og øyekontakt*
Alle våre dager innholder alle disse elementene, og jeg tenkte å dele noen tips og ideer fra tid til annen. Det kan jo være greit med litt avveksling fra "borte - tittei" og "det kommer en liten mus som ville bygge hus..."
Dagens bidrag er derfor to regler jeg fant i en bok fra min egen barndom "Barndomslandet: Du og jeg og vi to" Rim og regler er dessuten en god måte å leke inn språk og lyder, som både vil hjelpe barnet å lære språk her og nå og for framtidens skolegang.
HER ER KUBEN
Her er kuben, bienes hjem
Men hvor har biene gjemt seg hen?
Vent, så kommer de alle frem
så vi kan få se på dem.
.....en!
.......to!
.........tre!
...........fire!
..............fem!
**Kuben er en knyttneve. Den ene fingeren etter den andre rettes ut ettersom biene flyr ut.
KARI LÆRER Å GÅ
Opp og stå,
Lær og gå,
det må alle sånne små!
VASKEVISE
Vaske fjeset, vaske hånden,
ikke glemme øret!
Vaske magen, vaske brystet,
ja, det skal vi gjøre!
Skitne vannet, skitne vannet
renner ned i røret!
Britt G Hallqvist
Min lille frøken elsker rim®ler, og gjerne noen enkle beveglser til også. Da kommer smilet fram ,og etter en liten stund triller latteren også.
Mitt hode er fyllt til randen av en eneste tanke; tilknytning, tilknytning, tilknytning...
Det meste av dagens aktiviteter inneholder elementer som skal hjelpe meg og vår nyankomne å knyttes nærmere hverandre og med familien for øvrig. Jeg tror forresten ikke storebror tar noe skade av litt ekstra oppmerksomhet heller! Lillesøster bader i en badebalje hver morgen, jeg tenner de samme duftlysene hver morgen, det lages grøt til frokost og hele dagen etterfølges av repeterende rutiner, kos og sangstunder... Jeg har lest meg til at tilknytning fremmes gjennom berøring ( noe alle adoptivforeldre vet), men også gjennom bevegelse, lukt, språkstimuli - f eks rim & regler, varme og øyekontakt*
Alle våre dager innholder alle disse elementene, og jeg tenkte å dele noen tips og ideer fra tid til annen. Det kan jo være greit med litt avveksling fra "borte - tittei" og "det kommer en liten mus som ville bygge hus..."
Dagens bidrag er derfor to regler jeg fant i en bok fra min egen barndom "Barndomslandet: Du og jeg og vi to" Rim og regler er dessuten en god måte å leke inn språk og lyder, som både vil hjelpe barnet å lære språk her og nå og for framtidens skolegang.
HER ER KUBEN
Her er kuben, bienes hjem
Men hvor har biene gjemt seg hen?
Vent, så kommer de alle frem
så vi kan få se på dem.
.....en!
.......to!
.........tre!
...........fire!
..............fem!
**Kuben er en knyttneve. Den ene fingeren etter den andre rettes ut ettersom biene flyr ut.
KARI LÆRER Å GÅ
Opp og stå,
Lær og gå,
det må alle sånne små!
VASKEVISE
Vaske fjeset, vaske hånden,
ikke glemme øret!
Vaske magen, vaske brystet,
ja, det skal vi gjøre!
Skitne vannet, skitne vannet
renner ned i røret!
Britt G Hallqvist
Min lille frøken elsker rim®ler, og gjerne noen enkle beveglser til også. Da kommer smilet fram ,og etter en liten stund triller latteren også.
2. september 2010
Hvorfor kan dere ikke bare...?
Ja, hvorfor kan hun ikke bare sove i vogna? Eller hvorfor kan hun ikke bare spise brødskivebiter som andre smårollinger? Eller...
Eksemplene er mange på hva jeg daglig må tegne og forklare for mange utenom familien vår. "Alle andre" er vant til at ungene sover sine søte små dømmer i vogna si, og skjønner ikke hvorfor jeg må haste hjem til bestemte tider fordi min skjønne prinsesse skal sove i senga si.
Det kan da ikke være så vanskelig å forstå at våre adopterte prinser og prinsesser opplever fundamentale omveltninger i livet sitt når de kommer til Norge, og at de ikke nødvendigvis er på likefot med jevnaldrende.
Tenk deg at du ble revet bort fra dine kjente og kjære omgivelser, plassert i en indianerstamme et sted på kloden, og at du i løpet av tre måneder skulle like all maten de spiser, spise og oppføre deg slik resten av stammemedlemmene gjør, snakke noen ord av språket deres, ta alle kulturelle forskjeller på strak arm, synge deres sanger, le av deres vitser... Ikke særlig sannsynlig, vel?
Våre barn har forlatt alt de har kjent: senga si, maten sin, omsorgspersonene sine, klimaet, sangene, rimene og reglene, språket, luktene, lydene...Jeg forventer ikke at våre barn skal fungere nøyaktig slik som andre barn på deres alder gjør, men det gjør andre.
Hoderisting og nærmest himling med øynene er ikke helt uvanlig. Eller det mer diskré "jasså", men et bestemt tonefall - og jeg forstår at de synes jeg er en hønemor eller en underdanig mor som ikke lager rutiner som passer meg. Å, hvor lei jeg er av å høre "hvorfor kan dere ikke bare..."
Eksemplene er mange på hva jeg daglig må tegne og forklare for mange utenom familien vår. "Alle andre" er vant til at ungene sover sine søte små dømmer i vogna si, og skjønner ikke hvorfor jeg må haste hjem til bestemte tider fordi min skjønne prinsesse skal sove i senga si.
Det kan da ikke være så vanskelig å forstå at våre adopterte prinser og prinsesser opplever fundamentale omveltninger i livet sitt når de kommer til Norge, og at de ikke nødvendigvis er på likefot med jevnaldrende.
Tenk deg at du ble revet bort fra dine kjente og kjære omgivelser, plassert i en indianerstamme et sted på kloden, og at du i løpet av tre måneder skulle like all maten de spiser, spise og oppføre deg slik resten av stammemedlemmene gjør, snakke noen ord av språket deres, ta alle kulturelle forskjeller på strak arm, synge deres sanger, le av deres vitser... Ikke særlig sannsynlig, vel?
Våre barn har forlatt alt de har kjent: senga si, maten sin, omsorgspersonene sine, klimaet, sangene, rimene og reglene, språket, luktene, lydene...Jeg forventer ikke at våre barn skal fungere nøyaktig slik som andre barn på deres alder gjør, men det gjør andre.
Hoderisting og nærmest himling med øynene er ikke helt uvanlig. Eller det mer diskré "jasså", men et bestemt tonefall - og jeg forstår at de synes jeg er en hønemor eller en underdanig mor som ikke lager rutiner som passer meg. Å, hvor lei jeg er av å høre "hvorfor kan dere ikke bare..."
17. august 2010
Barneoppdragelse og barneoppdragelse
Da vi nylig var i Sør-Afrika kom jeg over følgende bøker; Adopting the hurt child og Parenting the hurt child. Sistnevnte ble kjøpt inn og er nå lest med stor interesse.
Jeg har tidligere vært en av dem som har kritisert Jesper Juul for å være nokså ensporet i sine råd når han vet at barnet det handler om er adoptert. Løsningen hans har tilsynelatende vært "tilknytningsforstyrrelse" enten det har hatt rot i virkeligheten eller ikke. Imidlertid har lesningen av "Parenting the Hurt Child" fått øynene mine opp for bl a hvorfor mange av de vanlige oppdragelsesmetodene ikke ser ut til å virke, f eks inndragelse av goder.
Vi har oppdaget at ved å inndra goder som dataspilletid eller lørdagsgodteri osv har svært liten effekt. Nå vet jeg jo ikke om forklaringen på dette er slik Keck& Kupecky hevder i sin bok, men teorien er nokså logisk. Et barn som har opplevd flere alvorlige tillitsbrudd fra voksne mennesker, som f eks å bli forlatt av sin biomor, vil være i en slags overlevelsesmodus som er preget av tapsfølelse. Denne tapsfølelsen og isolasjonen vil over tid virke som en falsk trygghet for barnet. Dersom tap av goder som ledd i barneoppdragelse brukes kan dette virke totalt mot sin hensikt, nemlig at barnet føler en form for falsk trygghet i å opleve tap igjen. Det vil sannsynligvis ikke føre til endret adferd.
Keck&Kupecky anbefaler at all adferdskorreksjon involverer samvær med barnet, da samværet er viktig for å forebygge tilknytningsbrudd. De kommer med et eksempel jeg synes er aldeles strålende: Et barn roter rundt med DVD-platene sine, eller DS-spillene eller hva det måtte være, og nekter å rydde/plukke up ( et normalt problem skulle jeg tro). Mor eller far oppmuntrer til opprydning gjentatte ganger, men barnet endrer ikke adferd. Det er like rotete. Tidligere ville jeg da ha sagt at "Nei, nei. Da blir det ikke noe DS-spill i dag/ i morgen..." Men radarparets løsning er å si til barnet: "Jeg skjønner at du har for mange DS-spill å holde styr på, så nå plukker vi dem opp og gir alle utenom ett til noen barn som trenger dem mer enn det du gjør" Deretter spør du om barnet vil være med deg for å gi bort spillene ( til F eks Røde Kors eller noe annet veldedig). Å oppleve et totalt tap og ikke bare et midlertidig tap vil være bedre for adferdskorreksjon, mener Keck&Kupecky - selv om det høres nokså brutalt ut. Dessuten inviterer du til samvær med barnet ved at du ønskr at barnet skal være med.
Selvsagt blir det i et slikt innlegg som mitt noe enkelt gjengitt, framfor å lese teorien i sin helhet. Men disse folka jobber med tilknytningsproblematikk daglig og har sett alle former og alvorlighetsgrader av dette - så jeg har stor tiltro til at rådene deres er gode.
For meg har det i alle fall vært noen sannhetens øyeblikk underveis i lesingen, og jeg anbefaler deg begge bøkene enten du har adoptert eller ønsker å gjøre det.
Videre anbefaler de en oppdragelsesform som er basert på det amerikanske "Parenting with Love and Logic". Bøker er bestilt via amazon, og jeg kommer tilbake til dette siden.
Jeg har tidligere vært en av dem som har kritisert Jesper Juul for å være nokså ensporet i sine råd når han vet at barnet det handler om er adoptert. Løsningen hans har tilsynelatende vært "tilknytningsforstyrrelse" enten det har hatt rot i virkeligheten eller ikke. Imidlertid har lesningen av "Parenting the Hurt Child" fått øynene mine opp for bl a hvorfor mange av de vanlige oppdragelsesmetodene ikke ser ut til å virke, f eks inndragelse av goder.
Vi har oppdaget at ved å inndra goder som dataspilletid eller lørdagsgodteri osv har svært liten effekt. Nå vet jeg jo ikke om forklaringen på dette er slik Keck& Kupecky hevder i sin bok, men teorien er nokså logisk. Et barn som har opplevd flere alvorlige tillitsbrudd fra voksne mennesker, som f eks å bli forlatt av sin biomor, vil være i en slags overlevelsesmodus som er preget av tapsfølelse. Denne tapsfølelsen og isolasjonen vil over tid virke som en falsk trygghet for barnet. Dersom tap av goder som ledd i barneoppdragelse brukes kan dette virke totalt mot sin hensikt, nemlig at barnet føler en form for falsk trygghet i å opleve tap igjen. Det vil sannsynligvis ikke føre til endret adferd.
Keck&Kupecky anbefaler at all adferdskorreksjon involverer samvær med barnet, da samværet er viktig for å forebygge tilknytningsbrudd. De kommer med et eksempel jeg synes er aldeles strålende: Et barn roter rundt med DVD-platene sine, eller DS-spillene eller hva det måtte være, og nekter å rydde/plukke up ( et normalt problem skulle jeg tro). Mor eller far oppmuntrer til opprydning gjentatte ganger, men barnet endrer ikke adferd. Det er like rotete. Tidligere ville jeg da ha sagt at "Nei, nei. Da blir det ikke noe DS-spill i dag/ i morgen..." Men radarparets løsning er å si til barnet: "Jeg skjønner at du har for mange DS-spill å holde styr på, så nå plukker vi dem opp og gir alle utenom ett til noen barn som trenger dem mer enn det du gjør" Deretter spør du om barnet vil være med deg for å gi bort spillene ( til F eks Røde Kors eller noe annet veldedig). Å oppleve et totalt tap og ikke bare et midlertidig tap vil være bedre for adferdskorreksjon, mener Keck&Kupecky - selv om det høres nokså brutalt ut. Dessuten inviterer du til samvær med barnet ved at du ønskr at barnet skal være med.
Selvsagt blir det i et slikt innlegg som mitt noe enkelt gjengitt, framfor å lese teorien i sin helhet. Men disse folka jobber med tilknytningsproblematikk daglig og har sett alle former og alvorlighetsgrader av dette - så jeg har stor tiltro til at rådene deres er gode.
For meg har det i alle fall vært noen sannhetens øyeblikk underveis i lesingen, og jeg anbefaler deg begge bøkene enten du har adoptert eller ønsker å gjøre det.
Videre anbefaler de en oppdragelsesform som er basert på det amerikanske "Parenting with Love and Logic". Bøker er bestilt via amazon, og jeg kommer tilbake til dette siden.
Abonner på:
Innlegg (Atom)